Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ha katt.

Jeg er litt allergisk. Jeg hadde allerede hund. Og den hunden var ikke spesielt begeistret for katter. For å si det pent. Så planen var enkel: ingen katter.

Livet hadde andre planer.

Fem kattunger under låvetrappa

En sommerdag i juli 2023 ringte naboen. Det var kattunger under låvetrappa deres. Da jeg kom bort, skjønte jeg raskt at dette ikke kom til å bli enkelt. Kattungene hadde gjemt seg inne i steinmuren. Alt vi så var små mørke skygger som forsvant mellom steinene. Hvis vi kom for nær, freste de.

Pappa kom for å hjelpe til. Vi fant fram det vi hadde av utstyr – bur, bærenett, kattemat og en god dose tålmodighet. Vi lokket. Ventet. Prøvde igjen. Den første lot seg fange. Den andre satte seg fast i nettet. Den tredje hadde helt andre planer.

Da kongeørna dukket opp

Midt i alt sammen skjedde noe jeg aldri kommer til å glemme. Vi kom rundt hushjørnet, og der satt en kongeørn på trappa. Den hadde noe i klørne. Først trodde jeg det var en kanin. Men det var for lite. Et mørkt, hårete dyr på størrelse med en katt. Da den oppdaget oss, lettet den og fløy lavt over tunet før den forsvant. Det var da alvoret gikk opp for oss. Hvis vi ikke fikk tak i kattungene, kom naturen til å ta sine egne valg.

Fra tre til fem kattunger

Til slutt fikk vi tak i de tre første. De var rasende. Jeg har aldri møtt sintere kattunger.  De freste. Spyttet. Beit. Og var fullstendig vettskremte. Fem dager senere fant vi to til. Plutselig sto jeg der med fem ville kattunger. Ingen plan. Litt allergi. En hund som mislikte katter. Og en følelse av at jeg ikke kunne gi dem bort slik de var.

Tålmodighet, tid og små seire

Kattungene fikk et eget rom i fjøset. De første ukene brukte jeg tykke hansker. Alt måtte skje gradvis. Ingen raske bevegelser. Ingen tvang. Bare tid. Mye tid. Etter lange dager i markedshagen satt jeg hos dem om kveldene. Noen ganger så sliten at jeg sovnet på gulvet. Sakte begynte noe å forandre seg. De kom nærmere. Lukta. Observerte. Til slutt krøp de opp i fanget. En dag la en av dem seg helt inntil meg.

Da visste jeg at vi hadde kommet gjennom den vanskeligste delen.

Tussi, Solan og de andre

Noen av kattungene fikk senere nye hjem. Andre ble værende. Tussi var den første som virkelig bestemte seg for å stole på mennesker. Det skjedde nesten over natta. Hun gikk fra å være redd til å bli en fast følgesvenn. Solan er familiens underholder. Han følger de andre dyrene til døra hver morgen. Når døra lukkes, hopper han rundt og prater til han får en godbit. Han kan bæres som en baby og ligger gjerne på ryggen i sofaen. Men regn, vind, torden og kulde? Det kan andre få ta seg av. Dixie er mer stille. Hun følger meg gjennom dagen og ligger ofte i senga om natta.

Katter er viktige på en gård

Kattene er ikke bare selskap. De gjør en viktig jobb. På høsten tok de flere mus hver eneste dag. På en gård betyr det mye. Mus kan gjøre stor skade på både bygninger, utstyr, dyrefôr og lagrede produkter. Gårdskatter har vært en del av norsk gårdsliv i generasjoner, og det er lett å forstå hvorfor.

Liv mellom grønnsaker, dyr og mennesker

I dag er kattungene fra sommeren 2023 blitt en naturlig del av Ål Markedshage. De kommer når jeg roper. De følger meg og datteren min rundt på tunet. De ligger på fanget når arbeidsdagen er over. De er med på å skape liv på gården. For meg handler gårdsliv ikke bare om det som produseres. Det handler også om alt som lever mellom grønnsaksbedene, fjøset og gårdstunet. Det er lett å tenke at denne historien startet med fem sinte kattunger. Men egentlig startet den med en telefon en sommerdag.

Og endte med at gården fikk fem nye familiemedlemmer.