Om fem sinte nøster, en kongeørn – og alt som fulgte etter
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ha katt. Jeg er litt allergisk. Jeg har en hund som ikke er spesielt begeistret for katter (hun hatet katter). Og jeg tenkte at det var nok som det var.
Men noen ganger bestemmer livet noe annet.
- juli 2023 ringte naboen.
Det var kattunger under låvetrappa deres. Jeg sprang bort, og ganske fort skjønte jeg at dette ikke kom til å bli enkelt. De hadde gjemt seg inni steinmuren, og det var bare små glimt av dem å se. Små, mørke skygger som freste hvis man kom for nær. Pappa kom og hjalp til. Vi rigget oss til med det vi hadde – et bur med mat, et bærenett, litt tålmodighet og ganske mye stahet. Jeg gikk frem og tilbake. Prøvde å snakke med dem. Lokke med godbiter. Vente. Trekke meg unna så de turte å komme fram.
Den første fikk jeg tak i etter hvert.
Den andre satte seg fast i nettet.
Den tredje… den ville ikke bli tatt.
Jeg gikk der lenge. Og midt i alt dette, mens vi holdt på rundt huset, kom vi rundt hushjørnet – og der satt en kongeørn. På trappa mi. Med noe i klørne. Først trodde jeg det var en kanin. Men det var for lite. Det var noe mørkt, hårete. På størrelse med en katt. Da den oppdaget oss, lettet den. Fløy lavt – rett over hodet på mamma, som sto og skylte grønnsaker i en vrimmel av humler og ikke fikk det med seg før den var borte.
Hvis vi ikke fikk tak i disse kattungene – så kom ikke naturen til å vente. Til slutt fikk vi tak i alle tre. De var… rasende. Jeg har aldri sett så sinte kattunger før. De freste, spyttet, beit og var helt vettskremte små nøster. Og 5 dager senere fant vi to til. Så da sto jeg der.
Med fem ville kattunger.
Allergi. Hund. Ingen plan.
Og visste at jeg ikke kom til å gi dem bort sånn som de var. Så da fikk de bli.
Det startet med hansker. Tjukke hansker, forsiktig berøring, små steg. De fikk et rom i fjøset, og vi brukte tid. Mye tid. Det gikk sakte. Men det gikk fremover. Jeg satt der inne på kveldene etter lange dager på åkeren. Noen ganger så sliten at jeg sovnet. Og etter hvert begynte de å komme nærmere. Krøp opp. La seg inntil. Det var noe som snudde der. Ikke på én dag – men litt etter litt.
En av dem, Tussi, brukte bare noen få dager. Hun gikk fra å være redd – til å plutselig bare… bestemme seg. Som om hun hadde forstått at dette var trygt. Etter det har hun vært med overalt. I dag er de en helt naturlig del av livet her.
Solan han følger de andre dyrene til døra, ser på meg og hopper glad rundt når døra lukker seg. Så løper han pratende bort til godteskuffen, han må ha en godbit før han går ut døra. Han kan bæres rundt som en baby og legger seg gjerne på ryggen i sofaen. Han er redd for tordenvær, regn, vind, biler, kulde osv, så han trives best inne.
Dixie, som er litt mer min. Hun ligger i senga mi om natta og følger meg tett når jeg er alene.
Og så er det de to som fikk nye hjem – som også startet her, som små, sinte nøster.
De er ikke bare kos. De er også arbeidere. På høsten tok de to mus hver om dagen. Hver, som jeg så. Det er mange mus på en gård. Og jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skulle gjort uten dem. Men mest av alt er de liv. De svarer når jeg roper. Kommer løpende med mjauing fra alle kanter. De er med datteren min ut når hun skal gjøre småting. De er der – hele tiden, uten at man alltid tenker over det. Og når kvelden kommer, så er det alltid en katt på fanget.
Eller to.
Det er rart å tenke på at jeg ikke skulle ha katt. For nå er det helt utenkelig å ikke ha dem her. Dette er kanskje ikke det første man tenker på når man hører “gårdsdrift”. Men for meg er det en viktig del av det.
Det er liv på gården.
Ikke bare det som produseres – men det som lever.
Og noen ganger starter det med noe så enkelt som en telefon en sommerdag.
Og ender med at du sitter der, med en katt i armkroken, og lurer på hvordan i all verden dette ble så viktig.