500 år med liv – og en ny retning
Det er ikke mange steder hvor historien etter forfedrene fortsatt lever i veggene der man bor. På Søre Dengerud gjør den det. Gården har vært i samme familie siden rundt 1560. Det betyr at om bare 35 år, har den vært holdt i samme slekt i et halvt årtusen. Det er vanskelig å ta helt inn. Men det merkes.
Det begynte trolig som en ødegård. Noen fra nabogården Gjeldokk kom hit og startet på nytt. Ryddet jord, bygde opp, tok de første valgene som skulle gjøre dette stedet til et hjem. Siden har generasjon etter generasjon tatt over. Ikke alltid rett fram – noen ganger mellom søsken, noen ganger gjennom krevende valg – men likevel videreført. Vi tror det er rundt 14 generasjoner som har levd og arbeidet her inkludert meg selv. Det er mange liv. Mange hender. Mange historier.
Gjennom tidene har gården vært det den måtte være.
Det har vært dyrket korn.
Det har blitt brygget øl.
Det har vært hester før bilen kom.
Melkekuer, sauer, gris.
Jorda har blitt brukt.
Tida har blitt fulgt.
Og det har alltid vært liv her.
Men dette er ikke bare en historie om arbeid. Det er også en historie om mennesker. Om flere generasjoner som har bodd sammen. Om slekt som har kommet tilbake for å hjelpe til i slåtten. Om gode tider – og tyngre perioder med sykdom og motgang. Alt det som følger med et langt liv på ett sted. Og likevel står gården her fortsatt.
Noen navn har også satt tydeligere spor.
Min tippoldefar, O.T. Ruud, var en av dem. Han var med på å starte Ål kraftverk, hadde flere viktige roller i bygda, og var en drivkraft i utviklingen av lokalsamfunnet. Det var også han som bygde huset jeg bor i i dag, i 1922.
Et hus som fortsatt er i bruk.
Som fortsatt er hjem.
En annen som har tilknytning til gården, er Aagot Noss.
Hun vokste opp her etter å ha mistet moren sin tidlig, og ble senere en sentral formidler av norsk drakt- og folkekultur. Hun satte spor langt utover bygda – men bar med seg noe herfra.
I 1774 ble gården delt i Søre og Nørdre Dengerud, etter en tid med krevende økonomi. Nabogården ble etter hvert solgt ut av slekta. Denne ble værende. Det er ikke en selvfølge.
For meg er ikke dette bare historie. Det er noe jeg står midt i. Jeg er ikke født inn i gårdslivet. Jeg har måttet lære det. Steg for steg. Gjennom valg, feil, arbeid og vilje til å stå i det som er krevende. Men jeg har valgt å være her. Og jeg har valgt å føre dette videre.
I dag ser gården annerledes ut enn før. Det dyrkes ikke lenger korn til øl. Dyra er færre. Men jorda lever fortsatt. Det dyrkes grønnsaker, bær og urter. Det er mennesker innom. Det er liv på tunet. Ikke som før – men heller ikke uten røtter.
Når du kommer hit, eller handler fra Ål Markedshage, er du ikke bare en kunde. Du er en del av noe som har blitt bygd over lang tid. Av valg som er tatt før oss. Og valg som tas nå. Om 35 år kan denne gården ha vært i samme familie i 500 år.
Det gir et perspektiv. Og et ansvar, Men også en stolthet.
Dette er ikke bare en gård.
Det er en historie som fortsatt skrives.
Og du er en del av den.