Om røtter, valg og det å bygge et liv man ikke er født inn i. Noen steder slipper aldri helt taket.
For meg har Søre Dengerud alltid vært et sånt sted. Ikke fordi jeg vokste opp her – for det gjorde jeg ikke – men fordi det var her jeg dro når jeg trengte noe annet. Noe roligere. Noe tryggere.
Som barn tok jeg ofte bussen opp til besteforeldrene mine. Det var litt skummelt , og litt spennende, å ta bussen. Til vanlig gikk jeg til og fra skolen. På kjøkkenet sto Gomo. Det luktet alltid noe godt. Ofte pannekaker. Jeg ville ha syltetøy på mine. Broren min ville ha pølser i sine. Det var så enkelt, og så trygt.
Gommo var alltid til stede. Hun lyttet, tok seg tid, og var der på en måte som gjorde at alt kjentes greit. Goffa var der med humoren og roen sin. Han tullet og tøyset, og jeg kan egentlig bare huske én gang han hevet stemmen litt. Ellers fikk vi være barn, fullt og helt. Vi fikk være med i fjøset, se dyra, kjenne livet – men vi ble skånet for det som var vanskelig. Det vi satt igjen med, var det gode. Og det satte seg i meg. Vi bodde bare noen minutter unna med bil, så jeg var her mye gjennom hele oppveksten. Etter hvert også som ungdom. Når mamma og pappa var borte, dro jeg ikke hjem alene – jeg dro hit. Det var et sted jeg alltid kunne komme til. Et sted jeg alltid følte meg hjemme.
Jeg er oppvokst i sentrum av Ål. Med en helt annen hverdag enn denne. Men likevel har det alltid vært noe i meg som visste at dette stedet betydde noe mer. Veien hit har ikke vært rett. Jeg er utdannet barnehagelærer, og har også fagutdanning som agrotekniker innen natur- og kulturbasert entreprenørskap. Jeg har jobbet i barnehage, og senere i skole som miljøveileder. Samtidig har livet mitt vært preget av noe som ikke alltid synes utenfra – det å være mamma til et barn med sammensatte behov – løvemamma, og det å stå i det ansvaret hver eneste dag.
Det gjør noe med deg.
Du lærer å stå i det som er krevende.
Du lærer å finne løsninger.
Du lærer hva det betyr å være til stede, også når du egentlig er sliten.
Kanskje er det nettopp det som har gjort at jeg har klart å stå i det jeg gjør nå.
Veien inn på gården startet for alvor i 2016, da jeg begynte å pusse opp hovedhuset. I april 2017 flyttet vi inn, og i løpet av 2018 ble det ferdig innvendig. Siden har det fortsatt – litt etter litt. Vinduer som er byttet, uteområder som er gjort i stand, fjøs og støl som er ryddet, bygget om og tilpasset.
Siden har det fortsatt. Litt etter litt. Vinduer som er byttet. Vegger som er malt. Fjøs som ble bygget på, stølen som ordnes litt etter litt. Uteområder som har fått nytt liv.
Foreldrene mine flyttet hit før meg, da det ble nødvendig å ta over gården. De bor i kårboligen, og har lagt ned en enorm innsats – både med oppussing og med å få alt til å fungere. De er fortsatt en viktig støtte, både praktisk og mentalt, selv om de også har fulle jobber ved siden av.
Jeg gjør ikke dette helt alene.
Men jeg står i mye av det selv.
2021 startet jeg Ål Markedshage. Ikke fordi jeg kunne det. Men fordi jeg ville lære. Og det er kanskje det som beskriver meg best. Jeg er ikke den som kan alt på forhånd. Men jeg er den som ikke gir meg. Det har vært mange gode dager. Og mange tunge. Dager hvor alt vokser og gir mening. Og dager hvor vær, tid, økonomi og ansvar presser fra alle kanter.
Dette er ikke et liv man skrur av når dagen er over.
Det er noe man står i.
Og noen ganger er det vanskelig å sette ord på alt det innebærer.
Kanskje er det derfor jeg begynte å skrive. Ikke fordi jeg hadde en plan om det. Men fordi noe måtte ut. Tanker, følelser, historier – fra livet, fra gården, fra det som skjer inni meg når ting blir for mye, og når det er fint. Med tiden har disse tekstene også blitt til melodier og musikk, ved hjelp av AI. En annen måte å uttrykke det jeg ikke alltid klarer å si rett ut. De finnes der ute, under artistnavnet IngunnHM, for de som vil høre mer om min historie og livets opp og nedturer.
Det er ikke noe eget, egentlig.
Det er bare en annen del av det samme livet.
I januar 2024 overtok jeg gården. Det var et stort valg. Og et tydelig valg. Jeg valgte å selge sauene videre til naboen, og satse på grønnsaker, bær og urter. Å bygge noe nytt, samtidig som jeg tar vare på det som har vært.
Jeg bor her nå, i hovedhuset, sammen med datteren min. Hun har vokst opp her siden hun var sju år, og hun elsker gårdslivet. Hun drømmer om å få jobbe her en dag. Kanskje er det slik det fortsetter. Ikke likt som før – men med samme rot.
Det har begynt å bli mer liv på gården igjen. Andelshavere kommer innom. Folk stopper opp, spør, smaker og følger med. Det gir en egen følelse – at dette stedet betyr noe for flere enn bare oss. Og det betyr mye. For det jeg prøver å bygge, er ikke bare en produksjon. Det er et sted. Et liv. En retning.
Når du handler fra Ål Markedshage, handler du ikke bare grønnsaker. Du handler fra et sted som er bygd opp steg for steg. Fra et liv som ikke alltid er enkelt, men som er ærlig. Og kanskje er det nettopp det som gjør at det smaker litt annerledes.
Dette er ikke en ferdig historie. Det er en vei jeg går. Med alt det innebærer – det gode, det krevende, det usikre og det som gir mening. Og hvis du vil, kan du få være med et stykke på den veien.
\